2
INNBLiKK
l
desember 2013
D
K
V
L
I
S
LEDER
Du − en typisk kommunearbeider. De siste ukene har det gått opp
for meg hvor mange ganger jeg treffer deg gjennom hverdagen.
Mandag, en sen novemberuke. Hverdag igjen.
En første kikk ut ruta bekrefter at det blir skiføre også i år. Og at
Kong Vinter akter å utfordre budsjettet til Bydrift.
Akkurat nå kommer skiføret på tvers, i 15-20 sekundmeters fart.
Nordnorsk førjulsstemning prøver å rive lyktestolpene som vokter
gata vår, opp ved rota.
Kaffen står på kok: jeg har knapt før ofret det en tanke at det er en
selvfølge at jeg skal ha rent og trygt vann fra springen. Hver dag.
Kaffen smaker, dagen begynner godt.
Gata vår er ryddet – noen har vært tidlig oppe. Hovedveien er
strøken. Jeg mot jobben, ungene er på skolevei. Skoleveien, som
akkurat fikk ny fotgjengerovergang og bedre belysning i et kritisk
kryss. Vi ble hørt, og det ble fint.
Lærerne. Disse menneskene med hjertet langt utenpå drakten, er
de neste timene våre barns veiledere. Som henne, som ringte sist
uke litt over klokken ni, bare for å høre om 10-åringen fortsatt var
syk – eller om hun kunne ha blitt forsinket på skoleveien.
I lunsjen rekker jeg en tur innom bestemor, som bor alene. Hun er
94, men får hjelp til å bo hjemme. Hver dag kommer de, de gode
hendene, og ser til henne. For hun vil bo hjemme. En stund til, i alle
fall.
Vår dag renner ut med skoletannlege, nytråkket skispor, fotball i en
gymsal – og Messi på sengekanten, lånt hos Bokbussen.
Vår mandag var lett. Jeg tenker på dem som sliter.
Ofte møter jeg på dem, noen står meg
nært. Psykisk helse, barnevern, rus, ny i
landet, inntekt som ikke strekker til.
Langt fra alt er perfekt. Men også
her er Tromsø kommune en tråd. Om
ikke alltid like sterk og tøyelig, men
med en enorm vilje til å ville yte.
Så, siden dette skrives før jeg begynner i
min nye jobb, ønsker jeg å si dette ene:
Tusen takk til dere, alle ansatte i
Tromsø kommune som binder
livene våre sammen.
Det er lov å la seg impo-
nere, og jeg gleder meg til
å bli bedre kjent med dere:
De typiske kommunear-
beiderne.
Med ønske om en
varm førjul.
Pål Jakobsen
Ansvarlig redaktør
Avdelingsleder Sidsel Stellander tviholder på det felles
rapportmøtet somden beste læringsarenaen hjemme
tjenesten kan ha. Dermed holder hun også på staben.
Klokka er 12 en helt vanlig hverdag ved
avdeling Håpet i Nordøya Hjemmetjeneste.
I basen deres i andre etasje på Mortensnes
bo- og omsorgssenter, summer det rundt
det vesle møterommet. Rundt bordet sitter
alle de som er på jobb i dag for å hjelpe de
rundt 80 hjemmeboende pasientene som
avdelingen har ansvaret for.
En og en rapporterer de inn hva de har
erfart denne vakta. Hvilke utfordringer som
har dukket opp og hvordan de har løst dem.
− For meg som leder lærer jeg mye
mer om mine ansatte her enn under en
medarbeidersamtale, sier Sidsel Stel-
lander. Avdelingslederen er nominert som
hverdagshelt på grunn av sin evne til å
utvikle sine ansatte, og holde en høy faglig
standard.
Hun fnyser litt av helteomtalen, men
presenterer gjerne avdelingen og forklarer
hvilke grep hun har gjort for å skape en så
stabil og dedikert stab.
Pasienten i fokus
Gjennom rapportmøtet er hun ikke interes-
sert i hva de konkret har foretatt seg,
men i deres observasjoner om pasienten
de har hjulpet. Pasientens beste er i
fokus. Ved behov fyller avdelingslederen
ut informasjonsbildet gjennom direkte
Ansvarlig redaktør:
Pål Jakobsen
Redaktør:
Eva Meyer Hanssen
Redaksjon:
Kommunikasjonsavdelingen og Krysspress
®
Produksjon:
Krysspress
®
Trykk:
Nr1Trykk as
Neste utgivelse er
14. februar
Tips må være sendt innen
10. januar
Kontakt oss på e-post:
Ta også kontakt med Kommunikasjonsavdelingen om du har
saker til intranett eller internett
Helt på
Rapportmøtet er en viktig læringsarena, og er med på å gjøre staben mer dedikert og mer kompetent.
