Page 14 - Tromsø Kommune - Innblikk

– Her finnes et rikt kulturliv, teater,
festivaler, ressurssterke og kreative
mennesker, natur... Ja, bare se på
dette, sier hun og slår ut armene mot
Ishavskatedralen og septembersola
som skinner utover sundet.
Og framfor alt synes hun Tromsø har
engasjement.
– Jeg vet ikke helt hva det er. Kan-
skje det har noe med det nordnorske
å gjøre. Dere har sterke meninger og
får ting til å skje selv.
Internasjonalt engasjert har Østen-
sson alltid vært. Siden barnsben av
har hun fulgt med på hva som skjer i
verden. Selv er hun fra Luleå i Sverige,
men har de siste ti årene bodd i Umeå.
Her arbeidet hun i Barentssamarbei-
det, som er et formelt samarbeid mel-
lom de 13 nordligste fylkene i Norge,
Sverige, Finland og Russland. Hun
hadde ansvaret for Russlandssamar-
beidet med Karelen.
– Da jeg jobbet i Barnentssamarbei-
det var jeg nesten misunnelig på den
nordområdestrategien Norge har, og
de støtteordningene som det er mulig
å få penger fra her i landet. I Sverige
eksporterer man i større grad råvarene
istedenfor å foredle dem og skape sys-
selsetting. Ta for eksempel tømmeret vi
har i Sverige. Vi kunne foredlet det mer,
laget møbler og skapt arbeidsplasser.
Som i Norge er det diskusjoner i
Sverige om at den nordlige landsde-
len tærer på ressursene til resten av
landet, forteller hun.
– Den debatten er mye sterkere
i Sverige: det at vi blir sett på som
en belastning til tross for at det er i
Nord-Sverige ressursene er bygd opp,
akkurat slik som her. Men i Norge er
de små samfunnene politisk prioritert.
I Sverige vil de bare legge ned, sier
hun.
Å flytte er ikke et alternativ for henne.
– Vi har et ordtak i Norrbotten der
jeg kommer fra: Våga vägra Stocholm.
At man skal våge å stå imot storbyen i
sør. Man behøver ikke å flytte dit. Når
man er ung er det bra å flytte på seg.
Komme seg ut, se nye ting, få nye hori-
sonter. Men jeg er opptatt av at det skal
være forutsetninger for de som ønsker
å bli, og de som ønsker å komme til-
bake. Og det eneste livsgrunnlaget kan
ikke være at kvinnene skal jobbe på
sykehjemmet og mennene i gruvene.
I Umeå studerte hun statsvitenskap.
Da hun var ferdig stod det dårlig til med
økonomien i Sverige, og hun begynte
derfor for seg selv og frilanset som
statsviter. Hun fikk oppdrag som å
skrive rapporter til ulike myndigheter
og nyhetsbrev.
– Den jobben lærte meg å bli selvsten-
dig. Å ha eget firma er noe alle burde
prøve. Du lever av ditt eget navn, på
godt og vondt. Men så ble jeg tipset
om jobben i Barentssamarbeidet, og
jeg var kommet til et punkt i livet hvor
jeg ville ha en fast inntekt, forteller
Østensson, og utelukker ikke at hun
en gang vil satse på eget firma igjen.
Men enn så lenge blir hun i Tromsø.
Egentlig hadde hun tenkt å bli i Umeå,
men tilfeldigheter førte henne enda
lengre nordover.
TIFF (Tromsø Filmfestival) var det
som i første omgang brakte henne
til Ishavsbyen. Men jobbturer sendte
henne på flere turer til Tromsø, og etter
hvert fikk hun venner her. Da hun fikk
tips om jobben som internasjonal råd-
giver, søkte hun, og fikk den.
– Folk snakker ikke bare her. De er
«do-ers». De får ting til å skje, sier hun
og ramser opp en rekke prosjekter som
hun mener er med på å skape et aktivt
miljø i byen fra festivaler til skolepro-
sjekter og seminar.
Mange av hennes venner ristet på
hodet da de hørte hvor hun hadde tenkt
å flytte. “Herregud Maria, hva finnes
der oppe”, sa de. Nå har pipa fått en
annen låt.
– En venninne av meg ville komme
på besøk når det ikke skjedde noe i
byen for å se hvordan den er til vanlig.
Men det er jo vanlig at det skjer noe, så
når skulle det vært? spør hun.
Det eneste hun savner i Tromsø er
bedre utvalg i matvareforretningene
og bedre kommunikasjonsforbindelser.
Hun skulle gjerne hatt muligheten til å
dra hjem til Sverige litt oftere.
– Min familie hadde nok blitt glad
hvis jeg var nærmere dem. Derfor
savner jeg bedre flyforbindelser. Folk
her er jo så glad i Nord-Sverige, så det
burde vært mulig.
Hvor lenge hun blir i Tromsø vet hun
ikke.
– Jeg har jo hørt mange historier om
folk som kommer hit for å bli her i ett
eller to år, og så blir de for godt. Så
man vet jo aldri...
Sommeren har hun brukt til å lese seg
opp på den nye jobben. Siden rådgiver-
stillingen ikke har vært besatt på to år,
føler hun at hun får være med å skape
den på ny. Allerede nå ser hun behovet
for en internasjonal rådgiver.
– Bare i ferien hadde vi 15 henven-
delser. Alt fra en gospelpredikant som
ville hit, til en student fra Mali som lurte
på om Tromsø kunne være en aktuell
vennskapsby.
Østenssons jobb er å koordinere det
internasjonale arbeidet i kommunen,
men også i samarbeid med eksterne
aktører som for eksempel universitetet
og næringslivet.
– Gjennom våre kontakter kan
vi hjelpe de videre med internasjo-
nale samarbeidspartnere. Der kan vi
komme med innspill og se på hva de
kan gjøre. For eksempel har vi fått på
plass en ny avtale med den russiske
byen Arkhangelsk. Det har vi ikke hatt
tidligere.
Arkhangelsk rommer mange mulig-
heter for samarbeid. Noe Østensson
ønsker å gripe fatt i. Hun har nettopp
gjestet byen, og blant annet besøkte
hun et barnehjem for å se hvordan det
fungerer der.
– Og vi har kontakt med ideelle for-
eninger og idrettsmiljø. Blant annet har
vi et samarbeid om et maratonløp der
Tromsøborgere har vært i Arkhangelsk
og sprunget, og vi har blitt invitert til å
delta i en volleyballturnering. Vi skal
ha ulike nivåer på samarbeidet. Det
gir nye muligheter for næringslivet og
kulturlivet.
I høst bruker hun mye tid på å treffe
så mange som mulig av frivillige orga-
nisasjoner og bedriftsforeninger som
NHO (Næringslivets Hovedorganisa-
sjon).
Å holde fokus på internasjonale kon-
takter mener hun er med på å gjøre
Tromsø til en attraktiv by. Men man må
samtidig gripe fatt i det som allerede
finnes i området, mener hun. Først og
fremst folket. Spesielt de unge.
– Skal vi vende flyttestrømmen sør-
over så må vi satse på de de unge.
Se bare på et enkelt arrangement som
Sparebanken nylig gjennomførte med
«Ung i Nord-Norge», og jubileums-
konserten med fokus på landsdelen.
Og ta for eksempel prosjektet «Unge
forskere», Et prosjekt der Tromsø kom-
mune, Nordnorsk vitensenter og Uni-
versitetet i Tromsø går sammen om å
sette fokus på naturvitenskap. De unge
må føle at det er behov for dem. Men-
neskene er faktisk de største ressur-
sene vi har, sier Østensson.
Tekst: Renate Alsén Øvergård
Foto: Marius Fiskum
– Når jeg ­jobbet
i Barents­sam­
arbeidet var jeg
nesten misunne­
lig på den nord­
områdestrategien
Norge har.
Internasjonalen
– Tromsø har alt, mener den nye internasjonale rådgiveren i kommunen, Maria Østensson.
14 Innblikk September 2011
PortrettET